Hi.

I don't really know where to start. A lot of things have happened since I last wrote an entry on this blog. Somehow, five years later, I find myself preparing for another adventure as an exchange student in Japan. This time as a university student in my 3rd year, not as a high school student in my 2nd. This time in Yokohama, not Takasaki, at Yokohama National University, not Meiwa Kenouh High School. Living in a student dormitory, not with a host family.
And maybe most importantly: This time I'm going to be staying for eleven months, not six.

I chose Yokohama because it is close to home. It is close to the Japan I know, and the Japan that I have missed so much these past years. That does not mean that all I've been doing for five years is sitting around waiting for the opportunity to go back. On the contrary, as of right now I would almost rather return to the University of East Anglia, my home university in Norwich, England, and continue with my life there. But just almost.

For the past few weeks I have been contemplating whether or not I wanted to start a blog for my year abroad, but it wasn't until today that I recalled this one. With a bit of searching through my old emails I managed to relocate the blog platform I had been using, and so here I am. Writing in English this time as it seems more natural, and also so that all my international friends whom I've met during my first two years at university can read this, should they stumble upon it.

There are 28 posts on this blog from when I went to Japan during high school from the 18th of August 2011 to the 4th of February 2012. I have spent the last couple of hours reading through them all, and decided that I wish to document my coming year in Yokohama in a similar way. Lots of photos with a bit of writing on the side.

I will be flying to Japan on the 2nd of October, and start university on the 4th. Although this won't be the first time since my previous exchange that I went back and met with friends, teachers and my host family, it will be the first time being back to living my everyday life there and not just being a tourist.

Lastly, seeing as this is a blog about my time spent in Japan, I will throw in some photos from two separate trips I made there after my high school exchange: a two-week holiday in August 2013, and one in August the following year with roughly the same duration.

Summer 2013 

Coming back to Japanese home cooking after two years was just amazing.

 Happy cat reunion with cuddle buddy Nontan.

 Happy cat reunion with chubby short-tailed Nyan-nyan.

Happy cat reunion with my bath buddy Shiroro.

 This is Ida, my friend from back home and also two years my senior on the same Japanese course at UEA,
whom I spent the rest of my time with after visiting my host family for a few days.

 We actually went on a day trip to Yokohama, and somehow we both ended up choosing the city as our location for our year abroad. In my case it did not have anything to do with this trip, but it's still nice knowing that I have seen parts of the city beforehand. 

 Akuzawa sensei aka Aku-chan gave me a tour of my old high school,
it was so nice to be back and meet some of my former teachers.

Ida and Maapi, one of my closest friends from school.

 Mandatory purikura photo.

We also met up with another one of my friends from school, Rui.

Summer 2014

 This time I was travelling alone, which resulted in a lot of awkward selfies of me trying to prove I wasn't just taking photos from google. 

 Yet again reunited with Aku-chan at a BBQ hosted by some of his former students.

 Japanese summer in a nutshell. 

 Puppy cuddles.

 Also got to see Maapi again, only another month now until our next reunion. 

 She brought me to an Onsen (Japanese hot springs) where we had this amazing traditional lunch.

 Someone wants food but is too lazy to walk over and get it.

 Out on a fun day with my host parents. 

See you soon, Japan.

Det har skjedd en god del siden sist, mest i form av små, fine ting i hverdagen. Pakker kofferten i siste liten, sutrer over at skoleuniformen min er så tung, og begynner å grue meg til å forlate Takasaki og alt jeg kjenner her på formiddagen den 4. februar.

Litt av superbyen min. 

 Av en eller annen grunn valgte denne Shell-stasjonen å ha en rosa gorilla som kjennetegn.

Avskjedsselskap for argentiner-dude og meg.

Lokalkontakten min og japanmamma.

Aku-chan. Litt engelsklærer, litt skolebestefar, litt ansvarlig for utvekslingsstudenter og veldigveldig herlig ♥

Igår var den siste "vanlige" skoledagen til alle 3. klassingene og meg. Neste uke er det avsluttende tester mandag til onsdag, før alle har fri frem til slutten av februar når det er "graduation". Jeg har skole til og med 31. januar, men fordi jeg har så mange timer med 3. klassingene så kommer det til å merkes godt på mandag og tirsdag at det nærmer seg slutten. Etter å ha holdt en tale for hele skolen igår på scenen vi har i gymsalen, kom to av guttene i sportsklassen opp og ga meg en slags papp-plate hvor alle fra klassen hadde skrevet en liten hilsen om ting vi har gjort, eller et takk for tiden sammen, i tillegg til en litt overdrevet stor blomsterbukett som jeg måtte overlate til Aku-chan (egentlig Akuzawa-sensei) en liten stund, som også var ansvarlig for innkjøpet.
Etter å ha kommet hjem og sittet med japanmamma og funnet ut av hvem som var eier til hvilken hilsen på platen fra sportsklassen, i og med at de fleste hadde skrevet navnet i kun kanji og skapte litt problemer for å vite hvem som skrev hvilken av de litt kortere hilsenene, tenkte jeg litt på at nå er alt over. Ingen flere timer sammen. Nå har jeg lite tid igjen til prating med alle venner og kjente i 3.klasse, og det er ikke en spesielt god følelse. Skjønt jeg enda ikke har forstått at jeg skal så langt bort som til Norge, og leve der fra nå av.
Etter testene er over på tirsdag, i friminuttet etter 3. time, så har jeg litt tid før alle 3.klassingene skal ta buss eller sykle hjemover. 2. og 1. klasse har vanlig skoledag den dagen, derfor har jeg bedt meg fri i 4. time for å kunne prate litt mer enn de korte ti minuttene friminuttet varer.

 ♥ ♥ ♥

 norsking, halvt hawaiianer(?) og halvt koreaner.

Bildene hvor aku-chan ikke fikk til kameraet mitt viste seg å bli noen av de koseligste.

Japanere og masker, altså.

 ♥ ♥ ♥

 Jeg så mange fine minner fra skolen, som er en veldig stor grunn til at å reise vil bli så utrolig tungt.
Jeg har passet på å skrive ned det meste som har skjedd i løpet av skoledagene helt fra starten av og frem til nå, og det er så fint å ha den notatboken.
Selv om man reiser tilbake til utvekslingslandet sitt og skolen man gikk på, og besøker tidligere lærere og vertsfamilien, så vil man aldri kunne gå tilbake til den hverdagen man hadde med vennene sine det året eller halvåret man var på utveksling.

Men selv om ikke jeg kan det, skal jeg tilbake ganske snart og lage nye og annerledes minner med japanerne mine.

Rugby-nyttår

Hurra for Gunmas tv-kanal, Gunma television, også kjent som "Gun-tele" lokalt. Japanere og forkortelser.

Rugby er så gøy å se på, hvorfor har vi ikke rugby i Norge? Ikke at det er den tryggeste sporten man kan drive med, får litt vondt av å se på. Det er også litt ekstra morsomt fordi jeg kjenner flesteparten på skolelaget.
Da vi var i Osaka for å se første kampen, mot et lag som hadde kjempet veldig hardt kun for å vinne fylkesfinalen (og grunnen til en veldig overlegen seier for laget til skolen min), snakket jeg mest med en jente i 3. klasse som var veldig engasjert i "teamet" vårt. Vi endte opp med å prate om skolelaget og lene oss på hverandre og le hver gang han litt vel store løp, rope navnet til de som mistet ballen med høy klagestemme, og så klart hyle litt når noen spurtet over halve banen og kom seg til mål, hihi. Kameraet la jeg igjen i bussen før vi gikk til kampen (jeg har blitt for surrete i det siste), så alt jeg har er bilder fra bussturen hjem.

Akira insisterte på å ikke bruke blitz, så nesten alle bildene så sånn ut, og de litt mer skarpe bildene velger 

jeg å holde for meg selv. Ikke tro vi alle ser ut som vi er blitt tullet med i photoshop til vanlig, altså.

Min skole er Meiwa Kennou (明和県央), spillerne på bildet er fra det andre laget, og kampen ble spilt igår.

Det var mer intenst enn den første kampen, så håper den seieren er et tegn på at de holder en stund til.

Etter å ha sett kamp nummer to på tv, og fordi det gikk veldig bra og det blir mer seriøst fremover, så bestemte jeg meg for å dra og se neste kamp likevel. Såeh ja, klokken elleve i kveld drar jeg til Osaka igjen, mest sannsynlig litt mer ensom enn forrige gang. De fleste er hjemme for å feire nyttår, men da jeg spurte vertsmor sa hun at jeg absolutt måtte dra (takk for det ♥). Det er ikke så mye jeg går glipp av, sa hun, og jeg er litt enig. Spiste tradisjonell soba-nudel middag idag, og imorgen vet jeg egentlig ikke om det er noe opplegg. Vi spiser egentlig bare soba fordi vertssøster insisterte på at de måtte lage det i år nå som jeg var her, så tradisjonelle er vi. 

Fra gammelt av har japanere spist soba på nyttårsaften for å få et langt liv. Lange (kempegode) nudler, langt liv. 

 Så mye bedre enn udon at jeg bare. åh. japanere, y u no like soba best.

Ulempen med mørkeblå skoleuniform er at det ser ut om jeg går på en britisk privatskole. Nei takk.

Kagami-mochi (speil-mochi). Hodet pleide å være et rundt speil i gamledager. Nyttårsmochi.

Håper norskingene mine koser seg masse med raketter og champagne og vennebesøk og alt sånt ♥ ♥ ♥

Japanerjul

 Takk for julekos og overvekt av melkesjokolade ♥ 

 Bestefar kom med en bok for å lære norsk med medfølgende CD, så onkel satt og hørte på den mens han prøvde å gjenta ordene. Var bedre enn jeg hadde ventet, men vi lå likevel utover sofaene og lo alle sammen.

 Det eneste ordet han klarte å huske var "skål", eller "skåååååååååååål", og det var han veldig fornøyd med. 

 Her rigges det opp til videosamtale med vertssøster Yukari, som er på utveksling i USA. 

 Hun hadde sendt en enorm pakke med nesten bare godteri, noe Shun var veldig glad for.

 Jeg bakte eplekake, tok den ut for tidlig, knakk den på midten og ble til slutt reddet av tante så den ble spiselig. 

 Dere aner ikke hvor fort norsk melkesjokoladen forsvinner. Den amerikanske var nesten ikke søt i forhold.

 Nesten alle japanere kjøper denne typen kaker i jula, det virker ikke som mange baker selv.

 Her er seiersbildet etter vi endelig klarte å stable hamburgertårnet uten å velte det, noe som tok en god stund.

 "There is no better gift than family" - sitat Yukari, og jeg er enig, jeg er så utrolig glad i japanerfamilien min.

 Dagens attraksjon, pepperkakehuset til kusine Yuuka (laget av kjeks, riktignok) 

 Shun sovnet rundt elleve, og klarte på en eller annen måte å komme seg fra sofaen til gulvet. 

 Onigiri-korststokk som vertsmor og jeg stablet i bunker etter hva som var godt, middels og helt uspiselig.

Det er visst en onigiri som heter yukari. 友香里、見て！ゆかりのおにぎりは美味しそう。

Bestefar tok av litt med julegodteriet i år, sa han, og Shun og jeg måtte si oss enige i det. 

Savnet etter norsk jul har ikke vært veldig stort, for jeg har bare trengt å tenke på dere der hjemme og hvordan julefeiringen er, så kjennes det ut som jeg var en liten tur hjemom og en del av det jeg også.
Tusen takk for mail, brev og gaver, alle sammen  ♥

I kveld reiser jeg til Osaka via skolen for å se på rugbylaget vårt spille i landsturneringen. Det er frivillig, og elever fra skolen, familie, lærere og også folk fra andre skoler er med på bussturen som tar rundt ni timer. Er veldig spent, og selv om alle regner med at laget vårt vinner åpningskampen imorgen og får fortsette videre, er det ganske slitsomt å reise frem og tilbake til Osaka mange ganger for å få med seg alt, så jeg skal bare se den første kampen deres. Sover nok på vei til, men jeg lurer litt på hvordan hjemreisen blir, fra midt på dagen til halv tolv om kvelden.

Her pakkes julen bort den 26. for å gjøre klar for nyttårsfeiring, men jeg håper alle dere i Norge har en fin romjul!