Japanerne mine

Det har faktisk skjedd litt ting i det siste, oi. Ikke at ikke det skjer noe hver dag, men det er litt mer som at jeg hadde en morsom samtale med noen venninner eller forsto hva læreren pratet om i timen (som kan være ganske vanskelig fordi de prater fagspråk). Fordi jeg har klart å legge igjen alle former for kamera hjemme de to siste helgene, har jeg overført et par bilder fra mobilen min.

Halloween med noen 3.klassinger jeg har time med. De sa vi skulle "spise litt snacks",
men pakket på meg en liten bærepose med godteri da jeg kom inn i klasserommet.
Må forresten avkrefte at japanere er stille og sjenerte, de fleste jeg kjenner til prater non-stop
og er ekstremt utadvendte. spesielt 3.klassingene. Skolen min er så fin <3

Dagens engelsktime med sportsklassen i 3. som gikk med til å ta masse bilder.
En av guttene hadde tatt med seg kamera og spurte den veldigveldig snille læreren
om ikke han kunne ta litt bilder som et minne til når alle drar på universitetet neste vår. 

Bildene kommer fra mobilen og jeg får ikke snudd dem. dritt.

Dette er "menneskets utvikling". Har fått inntrykk av at japanere er litt glade i
å posere på en million forskjellige måter, men kanskje det bare er sportsklassen.

Et lite fan-moment hvor alle jentene fra skolen sto og tok bildet av rugbylaget vårt
etter de vant fylkesfinalen (!!!). Ble overrasket over hvor gøy jeg synes det var å se på,
og alle fra sportsklassene som ikke spiller rugby heiet konstant mens spillet pågikk og
var så glade da vennene deres vant at jeg ble glad bare av å se på dem, haha. 

 Og så fikk noen fra laget og treneren være på Gunma-TV i tillegg. Alle bannerne og pokalene
(ja, det var mer enn en) og blomstene ble plassert på lærerværelset og var der i tre-fire dager og gjorde det nesten umulig å gå ordentlig noen steder. Det er litt større enn jeg skjønner, tror jeg. Bor like mange mennesker som i Oslo bare i én av byene i Gunma. 

Angående 3.klasse-timer og sportsklassen og litt sånt, så har jeg tatt et bilde av timeplanen min: 

 Fagene står øverst og navnet på læreren under. De gule rammene er fag jeg har med andre klasser enn den egentlige, 2-3. De andre er med 3.klasse, 3-6. 3-8 og 3-10. Sistnevnte er sportsklasse, bare gutter. Egentlig er de fleste fine timene med dem, fordi de er så avslappet og litt bråkete. Snakker så mye med dem i timene (stakkars lærere) at jeg blir veldig sliten om jeg er der ofte iløpet av en dag. Veldig koselige, alle sammen. 

Fagene er engelsk skriftlig, lesing og muntlig, verdenshistorie, japansk historie, gym, samfunnsfag, gammel og moderne japansk, computer class og to typer matte. Har noen selvstudietimer også, men om jeg vil kan jeg snike meg inn i timen til noen av 3.klassene jeg er hos og være der istedenfor. 

Litt fint å være utvekslingsstudent på skolen min. 

Nå kjører det en slags brannbil rundt i nabolaget, klokken ti på kvelden i et strøk fullt av småbarn, og spiller av en stemme som sier "vær så snill å..", resten hører jeg ikke. Kan ikke spørre noen om hvorfor den kjører rundt, for vertsmor og vertssøsknene mine sover, og vertsfar er på jobb. Sånn er det hver skoledag, og jeg har litt å fortelle angående det. Onsdag neste uke, 23. november som er en fridag, flytter jeg inn hos en ny familie. Jeg har ventet på dette en stund og gleder meg veldig. Hverdagen min nå er ikke spesielt fin, og det blir deilig å endelig få komme seg bort fra den og inn i en annen etter et par måneders venting.

Den nye vertsfamilien min, 板倉(Itakura), bor fem minutter unna min nåværende om man kjører, men det gjør ikke så mye. Mellom der er det en million hus uansett (ok, kanskje litt overdrevent), og jeg kan fortsatt sove på den samme bussen i 40min. til og fra skolen. Foreldrene er veterinærer og eier en dyreklinikk, som er hele førsteetasje i huset. De bor i etasjen over, som er akkurat passe stor for fire mennesker. Datteren deres er i USA til og med sommeren, og jeg skal derfor ta over hennes oppgave som storesøster til tolv år gamle Shun (samme som deg, Petter!). Selv om klinikken er åpen på søndager, fordi torsdag er fri, så er det nesten ingen der, og alle er i overetasjen helt til noen nedenunder ringer på dem. Besøkte dem for andre gang forrige søndag, gleder meg sånn til å flytte inn og få bo med dem i noen korte, men garantert fine, måneder.