Once you have traveled, the voyage never ends, but is played out over and over again in the quietest chambers. The mind can never break off from the journey.

Er ikke så lett å skrive når man har en katt som konkurrerer med pc'n om plassen på fanget.  

For et par uker siden kom det utvekslingsstudenter fra Jenesys, et slags under-program til AFS, til Gunma, og det betydde et par skoledager fri for å reise litt rundt. For å være ærlig ville jeg helst vært på skolen, ihvertfall den dagen vi besøkte en fabrikk som laget syltede grønnsaker, såkalte tsukemono, som er tilbehør til forskjellig matretter. Det luktet ikke spesielt godt der, for å si det sånn. Den andre dagen var vi på et skisenter og i en onsen (varme kilder) landsby, hvor det også luktet litt rart. Å se snø igjen ga meg ikke akkurat hjemlengsel, det var så kjent at jeg ikke tenkte noe spesielt over det engang. Litt uvant kaldt, bare. Bortsett fra Nicholas fra Sveits og meg, hadde ingen av de andre sett mye til snø før, så de var utrolig glade og løp rundt og kastet seg i snøen og hadde snøballkrig. I kanskje fem minutter, riktignok, så ble det for kaldt og alle ville inn i varmen.

 Oss tre AFS-studenter. Pratet ikke så mye med de fra Jenesys, for de var som sagt opptatt med snøen.

Kusatsu, onsen-landsbyen, er ett av de peneste stedene jeg har vært.

Ett stk. utrolig koselig AFS-frivillig. Imed at alle var så opptatt av sightseeing ble det mest japansk på meg den dagen, og det passet meg veldig fint. Hun var i USA for noen år siden, og kjæresten i Portugal.

Nesten alle japanere er glade i udon, en slags type nudler. De fleste er enige når jeg forklarer at det er som tykk, overkokt pasta i konsistensen, men det er viss bare jeg som ikke liker overkokt pasta her.

Vi kom til sentrum av byen og så dette. åh.

Det startet her, og ble ledet til fossefallet.

Mange vasket føttene sine i et isolert basseng, men jeg hadde uheldigvis strømpebukser og shorts på da.

Gunma har mange byer som denne, og når jeg får muligheten til å reise tilbake skal jeg besøke alle sammen.

I forbindelse med Jenesys-studentene, som bare har et to-ukers opphold, var det en festival for dem i Tokyo. I år var femte og siste gang, for regjeringen kuttet ned på støtten, så det var et veldig stort opplegg. De inviterte alle AFS-studentene også, så jeg fikk mange klemmer og pratet norsk med en stemme som hørtes ut som den ikke kom fra min munn. Fordi det er veldig vanskelig å få lov å reise rundt som utvekslingsstudent, så tok lokalkontakten min med seg meg og den yngste datteren til Tokyo tidlig den dagen, så vi kunne gå rundt i Harajuku før festivalen startet. Skal tilbake i januar med vertsmor og noen venninner fra skolen, og gleder meg til å se enda mer av Tokyo. 

 På vei til berømte Meiji Jingu, et tempel i Harajuku. Plutselig en enorm skog midt i byen, haha.

 Det er et veldig populært sted å gifte seg, og fordi det var lørdag formiddag var det ganske travelt.

Dette er en av to seremonier vi så på de 20 minuttene vi var der. 

 Lokalkontakten min er gymlærer på en barneskole og snakker veldig "ok, la oss gå. ja, ok, kom igjen!" ♥

 Bryllupsseremoni nr. 2

 萌子 (Moeko), som prater non-stop og alltid er full av energi  ♥ 

Hun har blitt veldig påvirket av at begge søstrene hennes var utvekslingsstudenter i USA, er minst like flink i engelsk som norske ungdomsskoleelever,  og prøver nå å velge hvilket land hun skal reise på utveksling til.

Etter dette ble det purikura og lunsj og masse vandring. Og festival, hvor jeg lot kameraet ligge i garderoben og ikke tok noen bilder. Det kom to hundre japanske videregående-elever til festivalen også, fra katastrofeområdene etter tsunamien i våres. Noen av dem var utrolig utadvente, noe som førte til at jeg har et par nye mail-adresser og kontaktkort med purikura som profilbilde ♥

Da jeg satt på shinkansen hjem la jeg merke til at det tok over en halvtime før jeg kunne se annet enn boligblokker og leiligheter, og det var rart å gå kjøre rundt i Takasaki dagen etter, hvor det nesten ikke finnes høye bygg.