skolemat

Tror denne utvekslingsstudent-blogglatskapen jeg husker å ha irritert meg sånn over for noen år siden, da jeg selv leste blogger til utvekslingsstudenter som aldri skrev noe, har smittet meg litt. Ikke at det er noe å unnskylde, jeg velger å sitte foran TV-en, høre på musikk, chatte med venner eller lese bøker fremfor å skrive noe selv. 

Skjer heldigvis ikke så mye spennende i skoleuka, så dere går ikke glipp av mye. 

En av guttene i klassen sovnet, så her driver de andre å stabler et pennal og et par bøker på hodet hans.

Skolen min er litt annerledes fra de fleste japanske skoler fordi de serverer lunsj i enten kafeteriaen eller i klasserommene, i form av lunsjboks, til alle elevene. Ingen tar med seg mat hjemmefra (bortsett fra sportsklassene, som spiser lunsj hvert friminutt)

Her er et bilde av skolematen min fra et par uker tilbake: 

Tulla, det er flymaten vi fikk på flyet fra London til Hong Kong, og som Anna og jeg ga opp å spise. Grusom pasta.

Over til det virkelige bildet (heldigvis synes ikke bruket av et ganske dårlig nikon digitalkamera så godt)

 En av dagene er det alltid pan (japansk fellesbetegnelse for loff, boller og lignende) og en  matboks med salat og kjøtt eller hva enn kantinedamene føler for å lage. Ellers er det ris i en matboks nok en gang kantinepersonalets valg i en annen. Ikke uspiselig, men ikke noe jeg velger om ikke jeg må. Kafeteria-ukene er litt bedre, heldigvis.

VI analyserer ganske kompliserte engelske tekster, uheldigvis husker ingen i klassen hva vi har pratet om når

timen er over. Lærersystemet i engelsk er lagt opp til å pugge det nødvendige til prøver, for det meste.

orker ikke krangle med bloggen om å rotere dette bildet lenger. uff. 

Har brukt de to siste timene til å tekste med en jente i klassen min, og selv om det kan høres veldig imponerende ut, så gikk mesteparten av tiden med til å slå opp i ordbøker og omformulere setninger utallige ganger.
Er ihvertfall trøtt, åh.

Overnattingen hos svensk-japaner Natsumi var veldig koselig, bilder og litt mer kommer snart :3

Karaoke

I Japan er det karaoke nesten over alt, og det er ikke så dyrt om man er mange. Etter å ha tilbragt et par timer syngende i et lite rom med Niko fra Sveits og Natsumi som var i Sverige ifjor, var vi enige om at playstationspillet "singstar" er hakket bedre. Vi fant frem til spillsenteret med karaoke, valgte hva slags høyttaler vi ville ha, fikk et glass hver til gratis påfyll av varm og kald drikke, tok med oss et par tamburiner og fant rom nr. 2 som var vårt helt til vi gikk lei. 

Det er en liten separat touch-skjerm hvor man kan søke opp sanger og artister, bla i topp 100 eller se hva forrige person i rommet sang til. Det var utrolig mange sanger, både japanske og engelske, og sånn sett var det veldig bra. Da vi endelig hadde funnet noe å synge, ble det verre. Nesten alle de japanske sangene var tekstet med kanji uten furigana, noe som er forståelig fordi det stort sett er japanere som synger dem, men det var likevel litt trist. Teksten ble farget oransje etter hvilke ord du skulle synge, men den var enten alt for rask eller alt for treg, så om ikke man kunne hele sangen utenat var det umulig å henge med. I stedet for musikkvideoene til sangene var det for det meste tilfeldige videoer av alt fra fisker til kirker og togstasjoner i bakgrunnen. Savnet også å ha stemmen til originalsangerne som hjelpemiddel, og ikke synge helt alene, noe som var veldig vanskelig når de andre hjelpemidlene var passe ubrukelige. Heldigvis sang Natsumi så fint at jeg klarte meg gjennom et par japanske sanger sammen med henne som jeg nesten kunne fra før av, og vi klarte å finne litt engelsk å synge også.

Før jeg drar på karaoke igjen så skal jeg lære meg de sangene jeg vil synge på forhånd, hahaha.

 Sangene til den ekstremt populære jentegruppa AKB48 hadde i det minste furigana, så det var det vi sang. 

Her slår Natsumi på discokula og forteller at de alltid sang "disco pogo" på singstar i Sverige. 

(furigana er mini-hiragana skrevet over kanji for å vise hvordan man uttaler dem, som på bildet over)

Dette innlegget ble litt ødelagt da jeg fant ut at minnebrikka til digitalkameraet ikke vil reagere med pc'n.
Tok ikke med mellomleddet heller, og har masse bilder av skolelunsjen. Skal få tak i dem på en eller annen måte.

Er ikke så kult å bruke uniformsløyfa på skolen, men jeg synes den er alt for søt til å legges helt bort.

  Natsumi er litt svensk og spiser heller subway enn nudler. (det var alt for varmt for nudler uansett)

Til lørdag er det velkomstfest for en utvekslingsstudent fra New Zealand, som kun skal være her i tre uker. Etter det er jeg invitert på overnatting hos Natsumi, og håper å bytte ut engelsken til fordel for norsk-svensk og japansk. Lillebroren hennes går året under meg på samme skole, men det er litt for mange elever til at jeg har klart å lete etter han, uansett vet jeg hverken navnet eller klassen hans.
Gleder meg til å være hjemme hos noen og ikke bare møtes på et kjøpesenter, har begynt å merke hvor fint det er å slutte tidlig på skolen i Norge og ha tid til venner i hverdagene også. Tror heller ikke overnatting er så vanlig her.

Finally, I know now what it takes, it takes money and airplanes

Nå har temperaturen begynt å synke mot norsk høst, og jeg savner skjerfet mitt og muligheten til å ta på meg genser, cardigan og kåpe før jeg går til skolen. Lurer på hvordan alle skal overleve vinteren når de ikke klarer å kle seg ordentlig alt i oktober. Jeg er så godt som den eneste som har startet å gå i strømpebukse i stedet for knestrømper, og skjønner hvorfor alle går rundt meg og hoster. Selv jeg, som går med alt jeg kan finne til å trykke under uniformblusen, ble syk denne uken.

 Hei krølltang til 75kr, værsåsnill å funke, helst uten å drepe håret mitt. 

Takk, Birgitte ♥ Håper det ikke gjør noe at jeg sitter her uten strikketøy og hører på spillelisten din. 

 Lurer på hvordan jentene i klassen reagerer når de finner ut at skjørtet jeg skal bruke som dansekostyme,
og som egentlig skal rekke oss alle til knærne, er litt for kort for meg. 

 Det å se ekspeditøren slå inn varene og det står 105yen på alt er fint. (den ekstra 5'ern er pga. skatt) 

 Lesestoff (men så ser jeg egentlig bare på film og drikker kaffe istedenfor da)

Er godt forberedt til både høst og vinter. 

I løpet av den tiden jeg har vært her har jeg møtt noen mennesker som enten tror jeg er nærmest tilbakestående fordi jeg ikke snakker japansk, eller at jeg forstår absolutt alt bare de gir meg det skrevet i hiragana, katakana eller romansk alfabet fordi jeg kan lese det.

Et eksempel på førstnevnte er gymlæreren min, som har trodd jeg har IQ som en tre-åring siden han ga meg en japansk forklaring på hva vi skulle gjøre den første gymtimen, og jeg ikke forsto. Sist uke skulle vi telle hvor mange fingerslag med volleyball en klassepartner klarte på ett minutt, og han fikk noen andre til å telle med meg, sånn i tilfelle jeg ikke klarte å telle på morsmålet mitt. Det endret seg heldigvis litt etter gymtimen på mandag, da vi hadde serve-test og jeg utrolig nok fikk ballen over nettet på begge forsøkene mine, til stor applaus fra jentene i klassen. Det var mest fordi det kom så overraskende på alle, tror jeg, for før det hadde jeg ikke fått til en eneste serve. Uansett ble gymlæreren veldig imponert, så jeg tror jeg skal få telle på egenhånd neste gang det trengs.

En annen som har misforstått litt er English written læreren min, som trodde "ja, jeg kan lese hiragana" betydde at hun kunne endre alle kanjiene til hiragana, gi meg samme prøve som resten av klassen, og at jeg da ville forstå spørsmålene. Det at jeg kan lese det vil ikke nødvendigvis si at jeg forstår hva jeg leser, men selv om jeg fortalte henne det etter første prøven har hun likevel fortsatt på samme måte. Mitt liv, altså.

 (Neida, det er veldig sjelden sånt skjer, og det går helt fint, er nesten litt morsomt, hihi.)

Unge japanere er det fineste jeg vet om, nesten.

Hei, jeg lever og har det fint med alle japanerne mine. Når får jeg tilogmed klemme noen av (egentlig alle) jentene i klassen, så det er for det meste det jeg gjør på skolen. Og å nyse. Oktober kom, temperaturen falt nesten ti grader, og så godt som alle ble forkjølet.

 

I løpet av helgen var jeg hos familien til lokalkontakten min, hvor jeg nesten lo meg ihjel, hadde kalligrafitime med naboens mor og drakk utallige kopper te, og på skolefestivalen til argentineren Leandro i samme AFS-chapter. Klasserommene hadde temaer, og det var boder over alt hvor gamle damer sto og solgte kaker og klær og egentlig alt mulig sært. Et kjent band fra Gunma kom og spilte der, noe som førte til at jeg møtte noen nye folk jeg hverken husker hva heter eller kommer til å finne igjen noen gang. Det er litt sånn det blir når jeg drar steder og har et lite AFS-skilt rundt halsen med navn og land, en fin ice breaker.

Hva som møtte oss da vi kom frem til skolefestivalen.

 Julepynt må jo selges på festivalen til en katolsk skole. Angrer litt på at ikke jeg kjøpte den pingvinveska. 

 Fnisete en og to, Niko og fnisete tre.

 Nesten alle bandene hadde vokalister som nærmest kvalte seg selv på de høye tonene. Ble overrasket
og veldig glad for at det var  mange skoleband. All indie-musikken i Japan må jo komme fra et sted.

 Litt av Sherlock Holmes-klasserommet til Leandro, med krimgåte og alt mulig. 

 Det er vanskelig å forklare hvor rart det er å høre noen snakke flytende svensk, og så japansk rett etterpå.

 Superposeren i midten skulle bli min nye bestevenn, men så glemte jeg å spørre om hun hadde facebook.

 Dagens hovedattraksjon med pop-rock og ivrige fans fra college, som våget seg tilbake til vgs. for å høre på. 

 Over halvparten av ungdommene her borte blir hipstere med en gang de slipper ut av skoleunifomen. 

Jeg kom over en utrolig herlig musikkduo som spilte på togstasjonen på veien hjem fra festivalen, og jeg var fristet til å vente en time ekstra på toget for å være igjen litt lenger etter de var ferdige. De solgte et mini-album, men jeg hadde ikke kontanter. Heldigvis er det alltid en eller annen venninne eller blodfan som går rundt og deler ut ark med mobilkode til nettsiden og litt informasjon om gruppa, så jeg skal klare å spore dem opp.

Krølltoppen hadde så fine ansiktsuttrykk, og stemmen til vokalisten bare. gbrdslvkjnlsfjclasxz. 

♥ ♥  ♥